Wasabinøtter og Gamlisungdom.

To ord du ikkje trudde kunne komma i samme setning, men jo.
Har vert i bursdagsselskap i ørsdalen i dag å de e alltid lika spennane. Unge og gamle innen Surdalslektå samles for å feira at ett år he gått. Pakke va selvfølgeli kjøpt inn på forhånd, å eg va serdeles fornøyd me fangsten. Så får me se om Jenny trappe opp i anntrekke i nermaste framtid.
En ting som alltid e fantastisk når me e sjå biene e maten. Mm mm mmm, me innlevelse. På menyen stod der taco, som eg syns e digg. Må sei eg blei facienrt øve den digre boksen me mais, innkjøpt på storcash, der ting komme i litt større kvantum enn på handelslage.
Men og en aen ting som fanga min oppmerksomhet, en liten skål me någe som såg ut som kandiserte oliven. Langt fra oliven kan en trygt sei de va. Ette någen tygg i munnen kunne eg kjenna at dette smakte rart, men og som någe eg hadde smakt på Mikado i Stavanger. Wasabi! Den lille grønne klatten en får på siå av sushien. Den eg vanligvis ikkje pleie røra. Når en har smakt for mye wasabi en gang så, nei, he du lært å gjør de ikkje igjen. Så desse nøttene drog fram dårlie minne av store inntak av wasabi. Blei seinare fortalt at dette va någe Birgitte hadde satt fram for der va ingen som likte de, å de va forsåvidt og kjøpt inn på storcash.
Te alles øveraskelse va der en person som syns dessen va kjempe. Så kasnkje de e hu me ska be me oss neste gong me ska spisa sushi. Denne personen va nemli mormor. Hu spurde te å me ette posen så hu konne kjøpa fleire. Dette hadde me jo de sellfølgeli litt morsomt me.

For å skapa litt go blest om meg sjøl fortalte eg om at eg hadde tatt te å laga kransekake. Å fortalte om koselige kvellen te meg å Maria me kransekake å brett spel. Eg blei då stempla som gamlis ungdom av my fun a(u)nt. Å då gjekk jo tankane inn på et spesielt tv-program, å då må en jo bare trekka på smilebånne. Eg e stolt av å ver gamlis ungdom. Men eg va vist ikkje heilt fullblods sian eg ikkje hekla bestemorteppe, men eg kan jo strikka.

Dette selskape drog ut så lenge at de va rett før eg ikkje rakk filmen i kvell. Å eg blei såå gla når eg fant ut at de va en av favorittane, vertfall nesten. National Treasure, elle La búsqueda som min hette, kjøpt i Bolivia. De e egentli ganske gøy å se ka alle filma hette på spansk. Någen e nesten liga dårligt øvesatt som mangen e te norsk.
Men den filmen, vil sei an går under sjangeren finn utav-planlegg-å utfør sjangeren ispedd en dose historie. En sjaneger eg e veldi gla i. Trur kanskje eg va den som koste meg mest mens me såg filmen, men de e vell grett de.

Arg, nei nå gidde eg ikkje mer, trøtte, ska på langtur me Linn imårå, vett ikkje heilt kor me ska, å alt, men me får se, antar at der ikkje blir nogen blogging før eg komme igjenn. Så me ser!

Må jo holla gangen!

Joda, de blir innlegg i dag åg. For dagen i dag he faktisk vert ganske innholdsrik, så eg har någe å blogga om.
Blei vekte i dagtili av Linn, å me tog avsted te Ålgård. Der de blei intensiv shopping. Hu fekk ordna de hu sko, å eg fekk ordna ting eg absolutt ikkje trengde, men men. Så de blei litt nytt te klesskapet, å der e der jo kjempe plass.
Ette den heftige shoppingturen følte me jo me va verdt litt å spisa, så me planla fransk brunsj me pesto å mozzerella. Meen der va jo ingenplass som hadde de, men eg hadde litt heima, å Linn ville ha Brie, så de va jo grett. En annen ting som va grett va jo de at der va 40% på all Henning Olsen is, så ja sko der komma litt uventa besøk så ska de ikkje gå svoltne frå meg, fryseboksen har fått påfyll.
Mens me gleda oss te mat på vei heim så tenkte me på vår kjære venn Birgitte, å tenkte hu kanskje ville vera me. Å jo, de ville hu, så då plokkte me henna opp på veien.
Nå spiseborde va  klart såg de rektigt så godt ut, ingen bilde desverre, men Birgitte tog nogen, men de e ikkje her. Så me koste oss å spiste masse! Å de smakte kjempe godt. Klarte spisa opp heile mozzerellaen, å fant då ut at philadelphia me pesto på e og veldi godt, så de va jo greit å veta.
Så ette denne flotte brunsjen måtte me jo trimma av os litt, å ke he me vell Wii'en te, jo akkurat de. BMI e vell ikkje akkurat de en vill få slegt i tryne rett ette en har spist, men men, sånn blei de nå, men me koste oss max me øvelsane.
Å ke må en gjør ette en lange treningsøkt, jo spisa igjen, å ke e vell favorittmaten min, mesten vertfall, jo biff. Mmmmm, me innlevelse. Båtpotete me peppersaus,  maiskolbe å biff, lett å kjempegodt!
De va de me klarde rekka før eg reiste te Lars Arne å Aud Jorunn, å Linn reiste te Kjetil. I mitt selskap va de vertfall kjempegøy, så får Linn gje meg en oppdatering imårå om sitt ette eg har vert i bursdag te Jenny i ørsdalen. Så får me se om de blir nogen sprell på kvellen.

Men nå e de langt på natt, så ja go' natt.

Då va me igang igjen!

Love ingenting, men eg prøve meg igjen. Hatt lyst te dette ei stonn, men spå he de aldri blitt någe me de, men nå får me se kor lenge eg holle ut. Å he nå bestemt meg for å skriva akkurat som eg ville gjort på mobilen, litt mer befriane å de går jo såå mye fortare!

Mye he skjedd sian sist. He komt meg heim fra Bolivia, de va trist, kjempetrist, men måtte te. Så he eg snart jobba nesten 3 mnd på H&M, så pengeskrine begynne å fylla seg opp igjen itte utskjeielsen, ikkje at de va negativt men de merktest jo. Men de va jo ikkje de som har skjedd for lenge si eg sko skriva om, de e de som skjer nu som e interessangt.

Så de eg he gjort i dag e at Maria aka Burkis, hihi, kom øve me spele game of life, å de va jo kjempegøy. at så enkle ting kan bli så gøy. Så me har filosofert om små å store ting mens me har spelt.

Let the game begin! (tatt me mobil, så ja, kvalitet, nei)

Å må ikkje glemma at eg lagte kransekake, sånn som eg like de, mjuke, å de va digg. Kransekake e egentli veldi godt å kjempeenkelt å laga, så koffor eg ikkje har komt på de før, e eg litt usikker på, men de kom opp sist gang eg va sjå mormor, der hu fortalte kor lett de va. Så de måtte jo prøvast ut. Ska forresten te mormor på lapskaus imårå, mellom jobb, gavekjøping å bursdag. Der e allti plass te mormor!
Tebage te spele å kvellen. Trur meg å Maria, hvertfall eg, kom ett steg nermare å finna ut ka me vill her i livet, men de får ver en hemmelighet så lenge. Halvveis i spele fant me jo ut noge me hadde glemt, nemli å trekka sjangsekort kvar gong me ikkje kom på nogen spesielle felt, å då blei de plutseli mer interessangt. Trur me va så opptatt i begynnelsen me den elektroniske dingsen en sko stappa korte sitt inn i for å få penga å livspoeng te at me merka at der mangla noge.
Så ette 62 år, 5 hus, trur eg, 8 onga å 2 bila endte eg opp me 43 mill på konto, å eg vant! Eg ser ikkje heilt at økonomien i spelet e heilt reelle, men men, de hadde vel kanskje ikkje vert feil me 43 mill, elle kanskje de hadde de, trur ikkje de hadde vert sunt. De va absolutt gøy, så te Burkis, dette kan me gjer igjenn!

Natt natt Zzz

Litt nytt

Da ble det ikke til at jeg skrev noe om karneval, som var sist helg i oruro. Men i sidespalten har både Solveig og Silje skrevet om det, så var et noe er det bare å ta seg en titt der. Det jeg kan si var at det var fantastisk, flott og fullt av vann og skumm. Nermere halvparten ble syke i ettertid.

Over til saken. Jeg har lenge gått rundt med en trang til og gjøre noe med det som er som stålull og vokser ut fra hode mitt. Det har lenge hatt lite og ingen form og egentlig bare vert der. Så da min spansklærer fortalte meg om denne plassen, Milton Felix, hihi, så måtte det slåes til.
Torsdag kveld braket det løs, etter OL sølv og gull til skiskytergutta, ut og opp til sentrum, nermere bestemt 6. august, en gate.
Der ble vi dulla og styrt med som aldrig før. Min spansk er ikke helt der enda, så jeg sa ja til det meste. Etter hvert hadde jeg aluminiumsfolie diverse plasser i håret og andre farger ellers. Akkurat der og da var jeg litt usikker på hvordan dette skulle gå, ikke akkurat som i Norge kan en si. Men etter en stund under varmehjelmen var det tid for å vaske ut, og det var deilig! Her snakker en masasje på høgt plan, som ikke tok slutt med det første. PG, som forsåvidt var ferdi med å klippe seg for ca en time siden, vil jeg si så litt sjalu ut der han stod, en skikkelig hodemasasje.
Tror egentlig det ble litt kjedelig for han å vente så lenge på Annilin og meg som skulle ha diverse farger, men han klaget vertfall ikke. Når jeg skulle begynne med klippingen ble det til at PG fikk bestemme siden min spansk ikke strakk helt til, men jeg må si meg rimelig fornøyd. Den skjeve luggen kommer nok til å irritere meg en stund, men tror det skal gå greit.

Ellers noe ant som er nytt, jeg har kjøpt meg en über-tøff mobiltelefon. Hvit, nesten som iPhone, men med skyve fullt qwerty-tastatur, noe jeg synes er ganske tøfft. Ellers er det plass til to sim-kort, så jeg kan holde meg oppdatert på den bolivianske og norske mobilen på samme tid, kjempe.

På søndag fuller Sofie åre, å dette tenkte vi å feire, så vi tar'n skikkelig ut imorgen. Vi har bestillt to suitter på fem-stjerneshotel nede i San Miguel. Her snakker vi badebasseng, jacuzzi, spa, fittness-rom, resteurant,og ellers mye luksus. Og igjen det er ikke en formue vi må ut med, pr pers ca 200, så ja, der er ganske greit her!

Snakkes etter helga!

Long time, no see

Ja, så begynner det å bli en stund siden sist. Dette er ikke bare min feil, det er litt sykdom og mye dårlig nett som har gjort det, og litt vondt i viljen.
Sist uke var det vell ikke så veldig mye stort som skjedde. Var ute hver dag å spiste, så ja der gikk litt penger.
Ellers, casa kveld på eget initiativ på tirsdag. ut og spiste på en plass som heter Mongos på onsdag, hihi.
Fredag skulle vi egentlig ut og sjekke nattelivet, men på grunn av regn, lyn og torden ble det utsatt til lørdag. Så det ble en stille kveld inne, helt til vi fikk besøk av elever ved Karmøy folkehøyskole, som kom litt før de skulle og Monica, hun som har det meste av kontrollen, var ikke der så de ble litt hektisk, men ok.
Lørdag startet med utforsking av byen. Jeg fikk skoene mine pusset for 20 kroner, det koster vanligvis to, men jaja, ikke at jeg lider, så syns det var helt greit. Vi fant et kjøpesenter, med det meste. I den ene butikken falt jeg pladask for noen sko, som selfølgelig ble med hjem til casa'en. Svart, skyhøye, slingback og peeptoe, trenger jeg si mer.
Disse ble utnyttet senere på kvelden da vi stakk på La Comedie og spiste biff, igjen, og det var like bra. Måtte etter hvert se at skoene hadde tatt overhånd over meg og stakk inn på nermeste butikk for å kjøpe noe ant å ha på mine verkene bein. Det eneste som kunne nerme seg pent, var noen kritt hvite joggesko, passet ikke helt med antrekke, men måtte innse at det ikke var tiden for å være kresen. Da var de bare å presse de svarte skoene ned i den bitte lille veska, og det gikk akkurat, bra.
Så var det å hoppe i nermeste taxi til plassen vi skulle etterpå. En del av de andre volontørene hadde vert der halga før og mente det var bra, så mine forventninger var sånn passe. Plassen kunne kanskje minne litt om en bunkers, ikke så stor plass mørkt og kanskje litt skummelt, men jeg klarte meg jo, en stund vertfall.
På grunn av dårlig såving og relativt høy musikk og dårlig luft på denne plassen, ble det til at jeg reiste hjem i halv ellevetiden, tror jeg, var vertfall hjemme rundt tolv. Men det var ganske kos, så får se en annen gang.
Søndags måren var jeg ganske glad for at jeg hadde reist hjem tidlig, vi skulle nemlig tidlig opp og til Månedalen. Så i 8 tiden var vi oppe, noe som gjikk greit for meg, men ikke alle.
Da vi kom etter en litt lengre taxitur var jeg ikke riktig sikker på hva jeg skulle synse. Ganske mektig landskap kan en si, og ja de lignet faktisk litt på noe jeg har sett av månen. Tok veldi masse bilder, så det er det som kommer med i dag.
Ellers år vi kom hjem, var jo ikke klokka blitt så mye. Avslapping hadde vi vel fortjent. Og Deilig vær var det jo, så alle ble vel mer eller mindre solbrendte. Hva er vell ikke bedre enn vann i varmen, så vi fyllte flaskene og gikk ut i gata, og våte ble vi, men det var virkelig gøy!
Så følgte en tur på butikken. Camilla, Silje Terese og jeg gikk så på Charli Papa og spiste, det var fantastisk, klarte selvfølgelig ikke alt, og i bolivia er det uhøflig og ikke ta med seg maten hjem, så da ble det lunsj på mandagen. Senere så ble det spilling av poker med skikkelig pokersett som Annelin hadde kjøpt på lørdag. Dette har etter hvert blitt en liten hitt kan en si. Men vi får vel prøve å ikke bli for avhengige.
Ellers denne uka har det vert casakveld på tirdag der vi fikk lære noen av densene de danser på carneval og vi gleder oss alle til vi skal til Oruro på Lørdag for å være en del av tradisjonen.

Sånn, så får det ikke bli så lenge til neste gang, det føles som tvungen oppramsing og ikke blogging når det går så lenge, men men.

Surprise supplies

De to siste dagene har jeg tilbragt mye tid i senga, på grunn av forkjølelese. For at de ikke skulle bli for ensformig ble jeg med ,etter litt, ut å spise igår. Litt rare kinamatplass, men så kostet maten ca 23 krone, så det var kanskje greit.
Ettepå måtte jeg handle inn litt supplies på butikken. Masse drops og en gull boks med kleenex, og ellers mat og snop.
I kjekshylla kom jeg over noe rart, en boks med Batman på og med rosa skrift: "Tutti Frutti" Hadde ikke peiling på hva det var, men siden den kostet ca 15 kroner tenkte jeg med mitt veldi nysgjerrige sinn, må ha. Så den bled med hjem, og i taxien hadde jeg veldi lyst til å opne den, men siden vi var fem og Tone Marie lå over oss alle i baksete var det ikke plass til det, så fikk vente.
Når jeg kom frem var de åpnetid. Oppi var det 120 små tyggier med samleklister i hver, hoho. Så nå tror jeg det skal vere nok tyggi for en stund selv om det bare er 116 igjen, jeg måtte jo dele litt med de andre, så lenge jeg får klisterene.

Luksuslivet leves!

Da morgenen startet, ville solen ikke opp og det regnet. Djeveltannen kunne ikke en gang sees, så planene måtte legges om. Så etter litt slumsing i sengen og ellers vasing, ble det til at vi reiste til San Miguel for litt shopping.
Og shopping ble det. Det var ikke altfor mye som ikke var bitte lite men jeg greide avsløre en ting jeg er glad i: sko. På en uke i La Paz har jeg allerede kjøp to par med sko. Et ultratøfft par med svarte joggesko og sjokkrosa sjokkdempere, til ca 65 kroner. Og idag et par med svarte ballerinasko. Jeg er veldi fornøyd.
Tiden gikk og vi måtte ha lunsj. Grillspyd og pomfri til 25 kroner er ikke å forakte. Så vi sullet litt til i byen før vi reiste på spa på hotell europa.
Det var fantastisk! Sauna, jacuzzi, badebaseng, steambad og ikke minst massasje. Noen har kanksje 15 minutt i rampelyset, men jeg hadde 45 minutt i himmelen, og jeg går nok der igjen. Det kostet tross alt mindre enn en tiendel av hva det koster i Norge. Så ja Livet i La Paz er gudd! Så får været vise imorgen om det blir tur på firhjuling.

Calories for a Cause

Da var det tid for blogg igjen, og mye har skjedd siden sist. Det er nok litt sånn at når jeg koser meg blir det lengre mellom innleggene.
Dagen igår startet uten strøm. Eller rettere sagt, det tok en stund før jeg fant ut at det ikke var strøm, og strømmen hadde gått i hele nabolaget. Så jeg tenkte at det kom nok til å ta nokså lang tid før den kom tilbake, å tenkte at dagen kunne bli ganske trasig. Men jeg kom meg nå på jobb, og der var det strøm så det gikk greit.
Når jeg kom hjem var det felles lunsj som vanlig og ut vinduet så vi noe rart. Ikkke det at det ikke er mange rare folk i nabolaget, for det er nemlig en dame som hver dag vaske fortauet forran huset med såpevann. Men her var det altså å plassere alle bamsene på karmen nedenfor vinduet, ikke vet jeg hvorfor men det på gikk i nesten en time og var veldi fasinerende.
Forresten, på vei hjem fra barnehjemmet kjøpte Tone Marie og meg blomster på blomstermarkedet bak barnehjemmet. Der var så med fine blomster, og gjett hva en bukett kostet, ca 8 kroner, hihi.
Vi snakket tidligere på dagen om å reise til San Miguel, en bydel, for å spise siden det ikke var strøm. Men vi reiste selv om strømmen kom tilbake.Det er ikke så lenge til karneval, og da vi skulle krysse veien ble vi dynket i noe skum lignende saker. Det luktet rart, men heldigvis gikk det an å tørke det bort. I infoheftet vi fikk stod det om en bra restaurant ved navn Bravissimo, så det var der vi gikk.
Det var en flott plass med mest italiensk mat. Litt sjangsespill med menyen, fordi vi hadde en ordbok som gikk på rundgang. I italiensk mat er det liksom litt mer enn det vi har lært til nå i spanskundervisningen. Jeg kjørte safe og valgte Gnocci, mmm.

Så for å gå over til dagen i dag. Jeg våknet tidlig av en telefon som ringte. Jeg trodde selvfølgelig det var vekkerklokka og prøvde febrilsk å slumre den, men tror til slutt jeg bare la på.
Sjekka ut nummeret i etter tid og det var en sport og aktivitetsbutikk i rogn, ikke hvet jeg hva de ville, og ikke har de ringt igjen.
Ellers var det vel helt vanlig dag, kan vel kanskje si det nå som jeg har fullført en jobbeuke. På casakvelden, noe vi har hver tirsdag, var det to jenter som nå har reist hjem som tipset oss om en konsert som skulle være for å samle inn penger til ofrene på Haiti, så vi hadde bestemt oss for å gå der. Den var i den amerikanske kirken i Calacoto, en annen bydel.Vi hadde litt vanskeligheter med å finne den for noen mente den var i San Miguel. Men etter litt kjøring rundt i byen fant vi frem. Som "stempel" fikk alle en fisk på hånda, ganske tøfft synes jeg. Kan bare si at det var en ufattelig kjekk konsert! Var litt usikker i begynnelsen, vokalisten gikk tross alt med skinnjakke, men ble positivt overasket. Mye fengende musikk! Og ikke minst amerikanske muffins i pausen, jeg sier bare nam nam!Det ble litt trangt i rekkene, selv om jeg ikke tror de var beregnet på fire personer, men de gikk greit siden det var litt kaldt.

Det var alt for denne gang. Blir det fint imorgen drar vi antakeligvis til "djeveltanna", et rart fjell ting, på firhjuling. Om det ikke blir fint stemmer jeg for SPA...

Hva skal en si?

Egentlig har jeg vel ingen ting å skrive om i dette inlegge, så hva skal det bli til.
Måtte ta med et bilde så innlegge ikke ble for kjedelig. Bildet er tatt ut vinduet på soverommet. Vi har panorama utsikt ut over hele den sørlige sonen, kjempe flott. En liten smakebit. Så idag har altså vert en dag der der er veldi lite som har skjedd. Har jobbet på barnehjemmet, spist lunsj, vasket klær, hatt spanskundervisning, spist middag og nå sitter jeg her. Det føles kanskje litt kjedelig siden sist uke og helg føltes som en ferie når vi bare gjorde kjekke ting.
Jeg kan kanskje si litt om hvor billig ting er her nede, for det er ganske jovialt. I forregårs var vi ute å spiste på en flott fransk restaurant, og betalte like mye for biff som det en gjør for pølse på bensinstasjon hjemme, hoho. 2,5 liter cola koste 7 kroner! Kanskje nevnt det før, men taxi koster vanligvis i underkant av 10 kroner per tur. En liter melk koster ca 3,50. Jeg kjøpte også 10 rundstykker til 5 kroner. Det er ganske fantastisk. Vi har funnet ut at vi gjør noe bra for de her nede og lever som noen konger alle sammen.
Livet er virkelig flott!

Baby trening.

Da har jeg fullført min andre dag på jobb. Denne jobben er ikke som noen annen jobb jeg noen gang har hatt. Jo, jeg har vert trillepike da jeg var mindre, men dette er snakk om 10 unger på 6 til 10 måneder.
At det vanligvis bare er en person forstår jeg ikke riktig helt, siden jeg føler vi er få når vi er to. Men Mamita'en, hun som opprinnelig er der, har egentlig full kontroll på alle, så jeg kan bare dilte etter å gjøre det hun gjør.
Jeg tror faktisk at jeg har klart å lære meg alle navene allerede. Der er to gutter og åtte jenter. Guttene klarte jeg lære meg veldi for, de er veldi forskjellige og han ene synes jeg ligner på en mini Jared Padalecki, kjempe herlig, og han andre minner litt om Bert i Bert&Earnie fra sesam stasjon. Derimot sliter jeg litt mer med jentene, spesielt to som er nesten prikk like, men jeg tror etter en uke skal det gå bra.
Denne jobben tror jeg jeg kan like. Ufattleig herlige unger og så er de så greie også, så det er bare å glede seg til jobb imorgen.

Den store ønskedagen!

I dag var det en rar festival eller noe som startet. Det gikk ut på at en skulle kjøpe miniatyrer av hva en ønsket seg, så ville det gå i oppfyllelse iløpe av det neste året.
Der var ufattelig mye fint. Mye fint hånlaget i mange former, og mange lekebiler. Det svømmet over av mini penger, både bolivianos, dollar og euro. Hadde litt lyst å kjøpe noen penger til å bruke som monopolpenger eller lekepenger til de små hjemme.
Men jeg kjøpte noe helt annet. En papirlapp, noe nestenfirkantet rødt og svart, noe lilla og grønt og en ting som faktisk var litt rosa, men som jeg tror ikke er rosa i virkeligheten, men men. Desuten varer denne greia i to uker, så jeg har god tid til å kjøpe mer om jeg vil det.
Så gjenstår det bare å se iløpe av året hva det blir til.

Åh, må bare få vise denne fantastiske frukostblandingen jeg fant. Antar der er litt e-stoffer, men hva er livet ute E'er? Toppet det hele med jordbærmelk, siden melken her ikke akkurat er noe å skryte av, og den kommer i poser, som mye annet; Youghurt, juice, vann, nugatti og sikker mye annet.
Dette landet er ganske rart.

Endelig Bildetid!

Her kommer etter litt tid noen bilder fra første dagen min til Max Peredes, det var vel på fredag tror jeg.
Det som er er at nettet er såpass tregt her at jeg får kanskje opplastet et bilde i halvtimen, noe som er ufattelig irriterende, derfor blir desverre pc'n brukt så lite som mulig for ikke å rive ut hele håret i forergelse.

Her er vi endelig ferdi med å gjøre oss klar og har komt oss ut i gata. En kan ikke se Casa Allianza herfar, men det er i like oppi gata. Vi er på vei ned en relativt lang bakke, som jeg kun har tatt taxi opp, ned til hovedveien i Obrajes, vårt nabolag.


Er en heldig i La Paz, finnes det slike overganger. Som fotgjenger har en nemlig ingen rettigheter og er en i veien når en ikke skal blir en tutet på. Tuting blir også brukt for å signalisere: "du kjører som et svin", "du kjører for seint, flytt deg" eller "Ledig plass i taxi/trufi/minibuss" derfor vet en ikke helt hva en skal gjøre om noen tuter rundt en, er en i veien flytter en seg vertfall raskt.
Ellers på dette bilde kan en kanskje se litt hvordan det ser ut her, med fjell på alle kanter, litt innestengt kanskje, men det går bra.


Her har vi endeli funnet en minibuss som hadde plass til oss alle. Ikke at det er lite plass i en, for der kan fort være opp til 15 personer i en Toyota Hiace, men det er mange som skal komme seg rundt i byen og der vi skulle var det veldig mange andre som også ville dra.
På bildet er Silje til venstre og Camilla til høyre, bare noen av de kjekke folkene på Casa'en som var villige til å posere i en serdels slitt bil.

Vet ikke om jeg har nevnt det før men, trafikken i Bolivia er ikke som i andre land, kanskje litt mot Italia, men dette er hundre ganger verre. Vikeplikt hva er det? Første mann, å om det er rødt lys gjør det ikke noe om det ikke kommer noen. Om en kjører under 50 i 50-sonen kan en risikere å bli bøtlagt for en kjører for sent. Trafikken skal til en hver tid flyte, om den ikke gjør det bør en ha noen kraftige øyrepropper, folk tuter da noe fælt.
Et annet trafikkfenomen er denne veien. Uheldigvis kan en ikke se det på dette bilde, men denne veien er treveiskjørt, på en måte vertfall. Det fungerer slik at mellom to tidsrom på dagen er det to felt den ene retningen og ett den andre, og omvendt på ettermiddagen. Det er da en må være klar over hva klokka er, ellers kan det få fatale konsekvenser.

Bolivia har kanksje ikke så mye penger å sånn, men en ting jeg har lært, er at farger det er de glad i. Huset her representere dette godt. Der finnes også helt rosa, lyse grønne, lilla, røde, gule, oransje, ja alt en kan tenke seg til av farger og kombinasjoner.
Dette huset kjører vi forbi hver gang vi skal opp til snetrum. Jeg har døpt det mummihuset. Det ligner litt, men det er jo ikke rundt da.
Ganske greit egentlig, for når jeg ser det vet jeg at jeg ikke trenger holde ut så mye lenger i minibussen, som ikke altid lukter av de parfymene som er så gode. Og på heimturen, der me te nå he tatt taxi, vett en ikke alltid hvor en er, men når en ser dette huset, vet man at en er på rett kurs.


Her begynner vi og nerme oss Max Peredes. Hele området rundt hovedgata er et stort kjempe marked. Her kan du finne alt du trenger, og alt du ikke finner er ikke verdt å finne, sies det.
Dette bildet er tatt gjennom ruta i bilen i en bakke vi var litt usikre på om en tungt lastet kasse-bil kunne klare. Det var virkelig bratt, kanskje det vises litt på hvordan husene er trappe-formet. Føltes vertfall som om det var nermere 90 grader og at dette absolutt kom til å ende lite bra. Men det var vel kanskje noen hester i bilen som ikke var helt utslitt, og vi kom oss opp tilslutt. Så fikk vi begynne vår vandring gjennom en labyrint av små telt med parasoller og presenninger. Trikset er egentlig og gå nedover om en ikke er sikker på hvor en er, for da vil en alltid ende opp i Prado, eller Prado'en som vi kaller det, som er hovedgata i sentrum.

Her har vi komt oss ut av bussen og begynnt å tusle litt rundtforbi. Dette er hvordan gatene ser ut på en helligdag, så en kan jo tenke seg hvordan det ser ut en vanlig dag. Og igjen her er trafikken "ut av kontroll oplevelse" Det er fritt fram for å kjøre, og er det noen i veien er det bare å tute på dem til de flytter seg.
Kanskje noen legger merke til alle trådene over gata. Dette er tydeligvis veldig vanlig, og det er vanligvis enda mer enn dette. Personlig synes jeg dette er en smule skummelt, for til tider føles det nemlig som om en må bøye seg for ikke å ta i dem, så lavt henger noen ja. Men jeg har ikke hørt om eller sett noen ulykker til nå, så får håpe det går bra.


Etter noen timer rundt på marked begynte våre mager å rumle, og vi måtte finne oss en plass å spise. Dette var ikke lett med våres europeiske kresenhet, men da noen var på tampen til å synes vi hadde gått lenge nok, fant vi en pizzarestaurant, Eli's. God mat må en si, og siden vi betalte ca 18 kroner for pizza og brus, så var det ikke så aller verst. Legg merke til at vi fikk fargede sugerør, det ser ut som et barneselskap. På bilde fra høyre: Svein Tore, Camilla og min og Solveigs romkammerat Sofie.

Etter middag måtte vi jo selvfølgelig få oss noe søtt i systemet. Vi gikk litt lenger opp i gata og fant denne fantastiske plassen med gule-, røde- oransje- og lilla runde snurrestoler. Det så ikke ut som Boliviastandar i det hele tatt. Det minner mer om noe en kunne ha funnet i USA. Der var til og med et basseng med fossefall og fisker. Rundt stod det palmer med julelys og blinket. Ikke som noe annet vi har funnet i La Paz.
Kan si så mye at isen var himmelsk. Det pleier ofte være slik at er det flotte fine bilder av en is i menyen så ser det absolutt ikke slik ut i virkeligheten, men her var det slik at det nesten så finere ut enn på bildet, og alle fikk coctailbær på toppen. Det var faktisk så bra at vi gikk der i dag også. Riktignok ble det mer en lunsj enn is, men det kan fort være vi stikker innom for mer is. For å si litt mer om priser, det var ikke dyrt, men det kostet mer enn hele middagen på Eli's.

Her er et flott bilde av noen av volontørene. En kan se at Camilla kanskje er mer enn fornøyd med at hun fant Is tid monopol til ca 35 kroner. Det var faktisk helt mulig og spille det, for vi var litt redde for at det skulle være tomt oppi. Vi har enda ikke spilt, men jeg vet vertfall at jeg er veldi kla for å spille, håper bare der er en utslitt sko jeg kan være, siden det er den jeg pleier å være på vanlig monopol.
I bakrunnen er en bjørn, kanskje det er mulig å se at det er bjørnen i det blå huset fra barne-tv, det fant ikke jeg ut at det va før i dag. Det var også en egen bjørnemaskot utfor idag, kjempetøfft.

Her er de siste bildene jeg gidder laste opp. Føler jeg har brukt lang nok tid. Litt bilder for å vise hvor eksotisk ting er her. Eller hvor eksotisk det ser ut. Det er jo ikke alltid like varmt, men når solen er fremme har en det fint.
Så her er først Camilla og litt trafikk-kork, flott gate, prado'en, et juletre og Silje, Sofie, Solveig og Svein Tore.
Noen som synes det er litt mange personer som begynner på S' så er det enda flere. Litt rart men helt tilfeldig.
Og ja Juletreet, litt usikker på det. Det har lys, kuler og stjerner. Noen sa til og med at de hadde sett det blinke, men det har ikke jeg.

Ellers, kos og klem og snakkes!

Presidentens fridag!

I dag skulle egentlig være min første jobbedag på barnehjemmet, men siden presidenten ble gjenvalgt så ble det erklært nasjonal fridag. Så vi bestemte oss for å ta oss en tur opp til sentrum og sjekke ut Max Paredes, markedet.
Vi tok minibuss, eller det som på godt norsk kalles "kassebil". Dette kostet oss ca 2 kroner for en tur på ca et kvarter. Dette føltes ikke som en formue, så det gikk greit. Det som derimot var en utfordring var at etterhvert som vi kjørte ble bussen bare fullere å fullere, og det ble ikke fult før noen hang ut vinduet. Vi kom oss til slutt frem i god behold.
Det var utrolig mye kjekt å se. Mange ting og kjøpe og mange ting å gå rett forbi. En kan trygt si at lommebøkene ble litt lettere, eller BH'ene, siden den fungerer som den sikreste pengetaska for oss jenter.
Jeg er litt trøtt i dag, og vi skal tilig opp imorgen, for vi skal på utflykt til Tiahuanaco, noen inka ruiner lenger oppe i Andesfjellene. Hadde egentlig tenkt å legge opp noen bilder fra dagenb, siden innlegge ble så lite, men nette her er jo ikke akkurat high-speed. Så får se imorgen om jeg kan ha tolmodighet til å legge opp noen.

Første dagen

Lokal tid ca fem over ti, min tid fra london ca fem over to om natten, siden noen ikke klarer sove i noe annet enn horisontal stilling. Dette betyr at jeg nå har vert oppe i ca 41 timer, om ikke matten er helt gal. Det har vert noen innholdsrike 41 timer, men er nå serdeles klar for senga etter dette :)

Jeg har fått tid til litt av hvert og inntrykkene har sprengt på. Det første som møtte meg var El Alto. Vi kjørte ikke gjennom sentrum, men fikk se en stor del alikevel. Det var mye murhus og uferdige byggninger. En kan ikke riktig se at dette er en veldig fattig by. Alle har et sted å bo, om kanskje 4-5 i hver seng. De som ikke har et sted å bo, er ikke lenge ute på gata, temperaturene ute kan nemlig gå drastisk ned om natta.
Jeg kommer nok mer inn på El Alto når det nermer seg tiden for å jobbe der, men fåreløpig for dette vere det. Det ble ikke noen bilder dessverre, kom aldri så langt.
Da vi kom til Casa Alianza ventet det frukost til meg og Solveig. Der fikk jeg min første sipp av coca-teen. For å være helt ærlig smakte det gress! Egentlig ikke noe godt, men det gikk ned, og det skulle viss på en måte være bra for en.
Solveig viste meg senere opp til leiligheten våres. jeg ble positivt overasket over standaren, og det var jo bra. Jeg kan absolutt finne meg til rette her. Så etter en liten utpakking var det klart for en ny road-trip.
Nå fikk jeg se litt emr av det som var sentrum. Vi reiste også til den mer rikere delen av La Paz: San Miguel. her fantes det mye finere byggninger, flotte restauranter og til og med et kjøpesenter, men det var egentlig ikke det vi var der for. Vi skulle ta bilde av meg med rød bakrun til visaen. Ikke spør meg om hvorfor akkurat rød, for det var ikke akkurat en farge som gjorde hudfargen noe penere, men men. Fikk også et genialt lite kort. En laminert minikopi av passet som nå fungerer som mitt ID-kort, helt lovlig og jeg slipper å drasse rundt på passet, kanskje det beste av alt, det kostet bare 5 kroner!
Etter dette ble det mat, ikke så interessant, og så på vei til barnehjemmet. Dette var litt spesielt ,for jeg hadde på en måte tenkt det skulle være verre enn som så, men det var faktisk veldig fint. Mange koselige mennesker som jobber der helt frivillig og uten lønn for de stakkars barnene. og rundt over alt var det malinger på veggen av kjente Disney-figurer. Det var virkelig en plass jeg hadde lyst til å ta bilder for å vise, men av hensyn til barna er det desverre ikke lov. Vi skrev unde noen kontrakter og jeg skal begynne å jobbe på fredag. Jeg gleder meg faktisk!
Etter dette skulle jeg egentlig bare slappe av, men på grunn av lopper eller noe i blodet klarte jeg vel ikke sitte stille. Så jeg startet opp med spanskundervisning en dag før jeg egentlig skulle. Min personlige lærer var helt overasket over at jeg var så god i formen etter reisen og høyden, Stine med superhelsa.
Solveig måtte komme å avbryte undervisningen fordi vi aldri avsluttet, for vi hadde tidligere på dagen avtaltå gå ut og spise hele gjengen for å bli litt bedre kjent. Det var enda en ny opplevelse, og mange inntrykk, og kanskje mest av alt, gjett om ikke taxien fra Casa'n til San Miguel kostet 6 kroner, latterlig! Denne økonomien kan jeg virkelig bli vandt med. Etter middad hadde vi en liten innkjøpsrunde, og jeg fant semulegryn, så i morgen blir det semulegrøt! jippi

Ü

Endelig framme!

Endelig!
Etter veldig mye frem og tilbake er jeg nå komt godt til rette på Casa Alianza i Bolivia. Ikke fullt så varmt som jeg hadde håpet på, men jeg kanvel ikke klage, vertfall ingen slaps her. sjekk ut utsikten fra ca. midten av bakken ned fra El Alto til LaPaz, dette er heller ikke hele byen.

London Calling
Reisen til La paz begynnte tidlig mandags morgen. Flyet skulle gå klokken fem over ti og jeg skulle være på El Alto ca ti på syv dagen etter. Men slik ble det ikke. Da jeg hadde komt meg til Sola på mandag ble det annonsert 30 min før boarding at flyet ville bli noe forsinket, dette på grunn av tåke i London. De ville alikevel plassere oss på flyet itilfelle vi fikk lande tidligere. Slik ble det ikke vi ventet to timer sittende på flyet før vi fikk vende snuten mot London. Om ikke det var nok, måtte vi sirkle over London i tre kvarter, og jeg som ikke er noe fan av fly, spesielt ikke når det svinger. På flye ble jeg beroliget med at mitt neste fly antakelig ikke hadde fått reise på grunn av tåken, så jeg hastet meg gjennom sikkerhetskontrollen på Heatrow i håp om å få komme videre til Miami. Dette ble knust ganske fort. Men jeg fikk gratis overnatting på hotell, inkludert middag og frukost neste dag. Greit nok tenkte jeg, får lade opp til flyturen imåren. Noe som skulle vise seg å bli et pusslespill uten like.

I'm going to Miami
Neste dag var jeg glad for at jeg for en gangs skuld valgte å ta meg god tid inn til flyplassen. Noen hadde nemlig ikke ombooket billetten min skikkelig dagen før, og jeg ble derfor ventende lenge for at de skulle fikse opp i dette. Så til slutt etter enda en sikkerhetskontroll var jeg ombord på Virgin Atlantics. Her var der tepper og god plass mellom setene, så jeg tenkte at her kan jeg virkelig kose meg. Så etter fire filmer og en og en halv bok var jeg fremme i Miami og ville videre til min endelige destinasjon.

En siste utfordring
Et problem skaper ofte flere, og igjen, en utfordring. Når vi var fremme i Miami skulle vi ta med bagasjen til gjennomsyning. Dette trodde jeg skulle gå grit siden jeg tross alt hadde seks timer til neste fly, men bagasjen min var jo selvfølgelig ikke der, hm. Så da var det bare en plass og gå, skranken. Der ble jeg behandlet som en annen idiot som vist nok ikke kunne noe. Etter å ha snakket med en ble jeg videresendt til ei anna, som jeg skulle komme tilbake til, men da var hun til lunsj, så jeg måtte begynne fra begynnelsen med denne. Etter en lang samtale på min stressa Engelsk for å prøve å forklare problemet kom den andra dama tilbake fra pausen og etter ca en time til med klatt var det i boks. jeg fikk mitt boardingcard og med ca 1 og en halv time til boarding var det bare en ting i hodet på meg, MAT. det skal de ha Virgin, jeg fikk sokker og goodiebag, men så mye mat var der ikke å skryte av. Så jeg gikk til nermeste cafe. I betalinskøen møtte jeg to karer som hadde problemer med å opne flaskene sine og spurde om jeg hadde en opner. Det hadde jeg desverre ikke, men fikk fikset det med en gaffel. Som gjen gjeld for dette insisterte de å bestale for middagen min, greit la gå tenkte jeg etter litt diskusjon. Så jeg fikk maten min og satte meg å spiste i hal søvne. Flyet til La Paz var i rute, jippi, og alt gjikk greit. Da jeg kom på flyplassen forstod jeg ikke helt hva som skjedde da to lange smale armer omfavnet meg, men det var bare Solveig som ville si "Velkommen".

Snufs snufs.

I dag var altså siste dagen min her før jeg reiser.
Jeg har vert rundt hos bestemor og bestefar idag og mormor og morfar på besøk for å ta et siste farvell. Dette var virkelig hardt!
Men kanskje det hardeste var å ta farvell med vennejengen. Off.
Under møte tidliger på kvelden var det bare å bite seg i leppa for ikke starte tårekanalen. Så når vi var hos Linn i ettertid ble det krav om dempet belysning, itilfelle... Men jeg klarte holde meg helt til jeg kom hjem. Heldigvis fikk jeg mange gode klemmer og ønsker om en god tur, derfor kan det vere det går bra alikevell. Det er vertfall ingen vei tilbake nå. Så jeg forteller megselv at det skal gå fint og at jeg skal komme tilbake og få like mange "velkommen tilbakeklemmer", forhåpentligvis

Ü

God Jul, Stine!

Kristin sa at hun ikke var helt ferdig med julegaven min før jul, og at jeg kunne få den på nyttår, siden vis skulle feire ilag, men det kom aldri noen pakke på nyttår.

Men igår på jobb kom den! En kjempe kjekk pakke, men det som kanskje var kjekkest var dette stilie kortet. Det kan ikke helt sammenliknes, siden bildet er tatt med pc'n webkamera, mne det gir kanskje et lite hint av Kristins kreativitet!

Tusen Takk Kristin!

Siste dag på jobb.

Egentlig var siste jobbedag igår, men jeg hadde loft jeg skulle komme innom dagen etter, siden ikke alt var ordnet.
Igår ble det storinnkjøp av is å chips. Det endte med at jeg og en kollega var på grensen til å bare bli sittende på pauserommet etter store inntak av chips. Vanligvis pleier jeg ikke spise så mye chips, det kan kanskje ha noe med at jeg vet at når jeg først har begynt sliter jeg med å stoppe. Det var tilfelle igår. Men jeg må innrømme at det var deilig! Så etterpå var det å grave dypt i søppeldynga posene som jeg strategisk la i kassa.
Jeg hadde egentlig lite lyst å ta forvell med alle riktig enda, dra ting ut til siste liten. Det betyr vel at det ikke er så lenge igjen nå. Det kommer nok ikke til å gå skikkelig opp for meg før jeg står på flyplassen i El Alto.

Jeg kommer vertfall til å savne "skravle kjerringene" på jobb, noen herlige jenter alle sammen! Kanskje det er nå jeg virkelig ser hvor gla jeg er i dem, og det kommer virkelig til å bli hardt og ikke snakke om det små og det store med dem. De gir meg ofte nye perspektiv på ting. Men jeg har loft å ikke glemme dem, det tror jeg ikke jeg gjør med det første, det skal mye til. Så har jeg loft å sende kort til dem i ny og ne, å det må jeg jo ikke glemme, for minen megselv på det.

I dag var også den store apotekdagen. Det er ganske mye en trenger for en så lang reise, men at ting skulle bli så dyrt hadde jeg ikke regnet med. Kan jo bare nevne at bare Malaria-tablettene kostet 800. Hm, at en bitte liten mygg kan skape så mye styr. Kanskje det også er sjangs for at bitte lille meg kan gjøre noe i Bolivia, tankesprang.
Jeg tror vertfall at det meste som skal handles inn nå er i boks. Kom jo selvfølgelig på mens jeg var i sandnes at, hey, kanksje jeg skal ha med meg noen linser så jeg kan se noe, så heldigvis hadde de noen på lager til meg. "Det ordner seg for snille piker"

Som jeg sa igår var det kolemiddag hos mormor og morfar idag. Gjett om det var deilig! Mmm!
Måtte bare få friste litt.

I mine mange søk på Spotify kom jeg over denne søte sangen som jeg syntes passet så bra!

Komle middag!

Gjett om ikkje mormor vil gjør stas på meg rett før jejg reiser. Og hva er bedre enn en komlemiddag av ypperste slag? ikke mye. Så på Torsdag blir det komle og kos hos mormor og morfar.

Dette var altså det mor delte med meg når jeg kom hjem fra en litt hektisk kveld som ble litt lengre enn planlagt. Styremøte drar jo som oftest litt ut, og selvfølgelig må en jo finne på noe etterpå. Så det ble en liten tur til Linn med spilling og kos.
Da de andre ville hjem, ville jeg være litt lenger, så jeg fikk overerekke "kassen med det rare i" til Linn. Det ble også rom for litt snakking, klaging og ellers gjikk det opp for meg hvor liten tid det er til jeg reiser.
3,5 måneder uten alle, nei, det skal ikke være lett. Kanskje de forandrer seg så mye at jeg ikke kjenner dem igjen når jeg kommer hjem? Kanskje alt er helt anderledes? Nei, får håpe jeg ikke detter helt av lasset, hvem skal jeg ellers se halvdårlige filmer med på torsdagskvedene, eller slå i spill en tilfeldig dag i uka? Jeg får håpe på det beste.

Jeg gleder meg vertfall til torsdag og komle! Èn ting å se frem til vertfall!

Nam Nam, Skal fortelle alt om hvordan det smakte!

En uke igjen.

Da var det ikke lenge igjen, en uke. Den kommer til å gå fort, for fort, jeg som ikke har alt i boks enda...
Hm, hvordan skal dette gå?

Sprøytene er satt, og det verker fremdeles litt i den ene armen, kanskje ikke rart når en ta 4 på en gang, ikke bra for en som har sprøyte skrekk. Men jeg endte ikke på gulvet, så jeg burde kanskje være stolt av megselv.

Tenkte kanskje jeg snart skulle få noen inspirasjon til å finne ut av hva jeg skal ha med meg. Det største problemet er kanskje det at jeg ser at mye kommer til å bli liggende igjen. Du lurer kanskje på hvorfor, ser vell kanskje den at jeg kommer til å legge igjenn litt penger i den Bolivianske økonomien, ikke at det er feil.

En ting jeg synes er litt kipt, er at nå er det ikke lenger slik at en kan ha med seg to kollie til USA, så derfor må håndbagasjen utnyttes max. Å tror du ikke jeg har en liten søt koffert som akkurat har de internasjonale målene for håndbagasje, joda det har jeg. smart av meg å kjøpe den i mellomlandingen i Riga som tok litt av shopping-messig. Det var forresten en fin tur ellers også.

Men nå er det ikke Riga jeg skal mellomlande i denne gangen. Det er nemlig London og Miami som står for tur. Hvordan jeg skal greie meg helt alene på Heatrow kan jo bli spennende, det er jo ikke akkurat en liten flyplass. Kanskje jeg kan lage et "jeg flyr alene"-skilt. Men det vil de vel kanskje ikke forstå i England, og de som gjør det vil kanskje bare se litt ekstra rart på meg. Miami, der har jeg jo ikke vert før, så hvordan det vil gå vil bare tiden vise. Jeg får skru på sjarmen og late som om jeg er litt dummere enn det jeg er, så går nok alt så bra, det er vell alltid noen som vil hjelpe en stakkars utlending i nød.

Herved åpnes bloggen!

Etter oppfordring er den nå endelig i gang med bloggen!



Stine skal ut av sin vanlige rutine
Hun har fått seg ei vaksine
og skal ut på tur
for å møte ny kultur

Altså, Jeg reiser til La Paz, Bolivia i 3 og en halv måned for å være volontør for misjonsalliansen. Der skal jeg utforske nye ting og prøve å gjøre noe nyttig. Dette Blir kjempe spennende, men litt bittert å reise fra alle hjemme. Får satse på at jeg koser meg så pass mye at tiden føles som en uke, for det tror jeg at jeg kunne holdt ut.

Da var jeg vertfall igang. Får ta det litt rolig i begynnelsen, så jeg ikke går lei.

oops, glemte nesten, jeg reiser 18. Januar, så nå er det ikke lenge igjenn, kanskje jeg må begynne å pakke snart...