søndag 1. august 2010

Wasabinøtter og Gamlisungdom.

To ord du ikkje trudde kunne komma i samme setning, men jo.
Har vert i bursdagsselskap i ørsdalen i dag å de e alltid lika spennane. Unge og gamle innen Surdalslektå samles for å feira at ett år he gått. Pakke va selvfølgeli kjøpt inn på forhånd, å eg va serdeles fornøyd me fangsten. Så får me se om Jenny trappe opp i anntrekke i nermaste framtid.
En ting som alltid e fantastisk når me e sjå biene e maten. Mm mm mmm, me innlevelse. På menyen stod der taco, som eg syns e digg. Må sei eg blei facienrt øve den digre boksen me mais, innkjøpt på storcash, der ting komme i litt større kvantum enn på handelslage.
Men og en aen ting som fanga min oppmerksomhet, en liten skål me någe som såg ut som kandiserte oliven. Langt fra oliven kan en trygt sei de va. Ette någen tygg i munnen kunne eg kjenna at dette smakte rart, men og som någe eg hadde smakt på Mikado i Stavanger. Wasabi! Den lille grønne klatten en får på siå av sushien. Den eg vanligvis ikkje pleie røra. Når en har smakt for mye wasabi en gang så, nei, he du lært å gjør de ikkje igjen. Så desse nøttene drog fram dårlie minne av store inntak av wasabi. Blei seinare fortalt at dette va någe Birgitte hadde satt fram for der va ingen som likte de, å de va forsåvidt og kjøpt inn på storcash.
Te alles øveraskelse va der en person som syns dessen va kjempe. Så kasnkje de e hu me ska be me oss neste gong me ska spisa sushi. Denne personen va nemli mormor. Hu spurde te å me ette posen så hu konne kjøpa fleire. Dette hadde me jo de sellfølgeli litt morsomt me.

For å skapa litt go blest om meg sjøl fortalte eg om at eg hadde tatt te å laga kransekake. Å fortalte om koselige kvellen te meg å Maria me kransekake å brett spel. Eg blei då stempla som gamlis ungdom av my fun a(u)nt. Å då gjekk jo tankane inn på et spesielt tv-program, å då må en jo bare trekka på smilebånne. Eg e stolt av å ver gamlis ungdom. Men eg va vist ikkje heilt fullblods sian eg ikkje hekla bestemorteppe, men eg kan jo strikka.

Dette selskape drog ut så lenge at de va rett før eg ikkje rakk filmen i kvell. Å eg blei såå gla når eg fant ut at de va en av favorittane, vertfall nesten. National Treasure, elle La búsqueda som min hette, kjøpt i Bolivia. De e egentli ganske gøy å se ka alle filma hette på spansk. Någen e nesten liga dårligt øvesatt som mangen e te norsk.
Men den filmen, vil sei an går under sjangeren finn utav-planlegg-å utfør sjangeren ispedd en dose historie. En sjaneger eg e veldi gla i. Trur kanskje eg va den som koste meg mest mens me såg filmen, men de e vell grett de.

Arg, nei nå gidde eg ikkje mer, trøtte, ska på langtur me Linn imårå, vett ikkje heilt kor me ska, å alt, men me får se, antar at der ikkje blir nogen blogging før eg komme igjenn. Så me ser!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar