Endelig framme!

Endelig!
Etter veldig mye frem og tilbake er jeg nå komt godt til rette på Casa Alianza i Bolivia. Ikke fullt så varmt som jeg hadde håpet på, men jeg kanvel ikke klage, vertfall ingen slaps her. sjekk ut utsikten fra ca. midten av bakken ned fra El Alto til LaPaz, dette er heller ikke hele byen.

London Calling
Reisen til La paz begynnte tidlig mandags morgen. Flyet skulle gå klokken fem over ti og jeg skulle være på El Alto ca ti på syv dagen etter. Men slik ble det ikke. Da jeg hadde komt meg til Sola på mandag ble det annonsert 30 min før boarding at flyet ville bli noe forsinket, dette på grunn av tåke i London. De ville alikevel plassere oss på flyet itilfelle vi fikk lande tidligere. Slik ble det ikke vi ventet to timer sittende på flyet før vi fikk vende snuten mot London. Om ikke det var nok, måtte vi sirkle over London i tre kvarter, og jeg som ikke er noe fan av fly, spesielt ikke når det svinger. På flye ble jeg beroliget med at mitt neste fly antakelig ikke hadde fått reise på grunn av tåken, så jeg hastet meg gjennom sikkerhetskontrollen på Heatrow i håp om å få komme videre til Miami. Dette ble knust ganske fort. Men jeg fikk gratis overnatting på hotell, inkludert middag og frukost neste dag. Greit nok tenkte jeg, får lade opp til flyturen imåren. Noe som skulle vise seg å bli et pusslespill uten like.

I'm going to Miami
Neste dag var jeg glad for at jeg for en gangs skuld valgte å ta meg god tid inn til flyplassen. Noen hadde nemlig ikke ombooket billetten min skikkelig dagen før, og jeg ble derfor ventende lenge for at de skulle fikse opp i dette. Så til slutt etter enda en sikkerhetskontroll var jeg ombord på Virgin Atlantics. Her var der tepper og god plass mellom setene, så jeg tenkte at her kan jeg virkelig kose meg. Så etter fire filmer og en og en halv bok var jeg fremme i Miami og ville videre til min endelige destinasjon.

En siste utfordring
Et problem skaper ofte flere, og igjen, en utfordring. Når vi var fremme i Miami skulle vi ta med bagasjen til gjennomsyning. Dette trodde jeg skulle gå grit siden jeg tross alt hadde seks timer til neste fly, men bagasjen min var jo selvfølgelig ikke der, hm. Så da var det bare en plass og gå, skranken. Der ble jeg behandlet som en annen idiot som vist nok ikke kunne noe. Etter å ha snakket med en ble jeg videresendt til ei anna, som jeg skulle komme tilbake til, men da var hun til lunsj, så jeg måtte begynne fra begynnelsen med denne. Etter en lang samtale på min stressa Engelsk for å prøve å forklare problemet kom den andra dama tilbake fra pausen og etter ca en time til med klatt var det i boks. jeg fikk mitt boardingcard og med ca 1 og en halv time til boarding var det bare en ting i hodet på meg, MAT. det skal de ha Virgin, jeg fikk sokker og goodiebag, men så mye mat var der ikke å skryte av. Så jeg gikk til nermeste cafe. I betalinskøen møtte jeg to karer som hadde problemer med å opne flaskene sine og spurde om jeg hadde en opner. Det hadde jeg desverre ikke, men fikk fikset det med en gaffel. Som gjen gjeld for dette insisterte de å bestale for middagen min, greit la gå tenkte jeg etter litt diskusjon. Så jeg fikk maten min og satte meg å spiste i hal søvne. Flyet til La Paz var i rute, jippi, og alt gjikk greit. Da jeg kom på flyplassen forstod jeg ikke helt hva som skjedde da to lange smale armer omfavnet meg, men det var bare Solveig som ville si "Velkommen".