Luksuslivet leves!

Da morgenen startet, ville solen ikke opp og det regnet. Djeveltannen kunne ikke en gang sees, så planene måtte legges om. Så etter litt slumsing i sengen og ellers vasing, ble det til at vi reiste til San Miguel for litt shopping.
Og shopping ble det. Det var ikke altfor mye som ikke var bitte lite men jeg greide avsløre en ting jeg er glad i: sko. På en uke i La Paz har jeg allerede kjøp to par med sko. Et ultratøfft par med svarte joggesko og sjokkrosa sjokkdempere, til ca 65 kroner. Og idag et par med svarte ballerinasko. Jeg er veldi fornøyd.
Tiden gikk og vi måtte ha lunsj. Grillspyd og pomfri til 25 kroner er ikke å forakte. Så vi sullet litt til i byen før vi reiste på spa på hotell europa.
Det var fantastisk! Sauna, jacuzzi, badebaseng, steambad og ikke minst massasje. Noen har kanksje 15 minutt i rampelyset, men jeg hadde 45 minutt i himmelen, og jeg går nok der igjen. Det kostet tross alt mindre enn en tiendel av hva det koster i Norge. Så ja Livet i La Paz er gudd! Så får været vise imorgen om det blir tur på firhjuling.

Calories for a Cause

Da var det tid for blogg igjen, og mye har skjedd siden sist. Det er nok litt sånn at når jeg koser meg blir det lengre mellom innleggene.
Dagen igår startet uten strøm. Eller rettere sagt, det tok en stund før jeg fant ut at det ikke var strøm, og strømmen hadde gått i hele nabolaget. Så jeg tenkte at det kom nok til å ta nokså lang tid før den kom tilbake, å tenkte at dagen kunne bli ganske trasig. Men jeg kom meg nå på jobb, og der var det strøm så det gikk greit.
Når jeg kom hjem var det felles lunsj som vanlig og ut vinduet så vi noe rart. Ikkke det at det ikke er mange rare folk i nabolaget, for det er nemlig en dame som hver dag vaske fortauet forran huset med såpevann. Men her var det altså å plassere alle bamsene på karmen nedenfor vinduet, ikke vet jeg hvorfor men det på gikk i nesten en time og var veldi fasinerende.
Forresten, på vei hjem fra barnehjemmet kjøpte Tone Marie og meg blomster på blomstermarkedet bak barnehjemmet. Der var så med fine blomster, og gjett hva en bukett kostet, ca 8 kroner, hihi.
Vi snakket tidligere på dagen om å reise til San Miguel, en bydel, for å spise siden det ikke var strøm. Men vi reiste selv om strømmen kom tilbake.Det er ikke så lenge til karneval, og da vi skulle krysse veien ble vi dynket i noe skum lignende saker. Det luktet rart, men heldigvis gikk det an å tørke det bort. I infoheftet vi fikk stod det om en bra restaurant ved navn Bravissimo, så det var der vi gikk.
Det var en flott plass med mest italiensk mat. Litt sjangsespill med menyen, fordi vi hadde en ordbok som gikk på rundgang. I italiensk mat er det liksom litt mer enn det vi har lært til nå i spanskundervisningen. Jeg kjørte safe og valgte Gnocci, mmm.

Så for å gå over til dagen i dag. Jeg våknet tidlig av en telefon som ringte. Jeg trodde selvfølgelig det var vekkerklokka og prøvde febrilsk å slumre den, men tror til slutt jeg bare la på.
Sjekka ut nummeret i etter tid og det var en sport og aktivitetsbutikk i rogn, ikke hvet jeg hva de ville, og ikke har de ringt igjen.
Ellers var det vel helt vanlig dag, kan vel kanskje si det nå som jeg har fullført en jobbeuke. På casakvelden, noe vi har hver tirsdag, var det to jenter som nå har reist hjem som tipset oss om en konsert som skulle være for å samle inn penger til ofrene på Haiti, så vi hadde bestemt oss for å gå der. Den var i den amerikanske kirken i Calacoto, en annen bydel.Vi hadde litt vanskeligheter med å finne den for noen mente den var i San Miguel. Men etter litt kjøring rundt i byen fant vi frem. Som "stempel" fikk alle en fisk på hånda, ganske tøfft synes jeg. Kan bare si at det var en ufattelig kjekk konsert! Var litt usikker i begynnelsen, vokalisten gikk tross alt med skinnjakke, men ble positivt overasket. Mye fengende musikk! Og ikke minst amerikanske muffins i pausen, jeg sier bare nam nam!Det ble litt trangt i rekkene, selv om jeg ikke tror de var beregnet på fire personer, men de gikk greit siden det var litt kaldt.

Det var alt for denne gang. Blir det fint imorgen drar vi antakeligvis til "djeveltanna", et rart fjell ting, på firhjuling. Om det ikke blir fint stemmer jeg for SPA...

Hva skal en si?

Egentlig har jeg vel ingen ting å skrive om i dette inlegge, så hva skal det bli til.
Måtte ta med et bilde så innlegge ikke ble for kjedelig. Bildet er tatt ut vinduet på soverommet. Vi har panorama utsikt ut over hele den sørlige sonen, kjempe flott. En liten smakebit. Så idag har altså vert en dag der der er veldi lite som har skjedd. Har jobbet på barnehjemmet, spist lunsj, vasket klær, hatt spanskundervisning, spist middag og nå sitter jeg her. Det føles kanskje litt kjedelig siden sist uke og helg føltes som en ferie når vi bare gjorde kjekke ting.
Jeg kan kanskje si litt om hvor billig ting er her nede, for det er ganske jovialt. I forregårs var vi ute å spiste på en flott fransk restaurant, og betalte like mye for biff som det en gjør for pølse på bensinstasjon hjemme, hoho. 2,5 liter cola koste 7 kroner! Kanskje nevnt det før, men taxi koster vanligvis i underkant av 10 kroner per tur. En liter melk koster ca 3,50. Jeg kjøpte også 10 rundstykker til 5 kroner. Det er ganske fantastisk. Vi har funnet ut at vi gjør noe bra for de her nede og lever som noen konger alle sammen.
Livet er virkelig flott!

Baby trening.

Da har jeg fullført min andre dag på jobb. Denne jobben er ikke som noen annen jobb jeg noen gang har hatt. Jo, jeg har vert trillepike da jeg var mindre, men dette er snakk om 10 unger på 6 til 10 måneder.
At det vanligvis bare er en person forstår jeg ikke riktig helt, siden jeg føler vi er få når vi er to. Men Mamita'en, hun som opprinnelig er der, har egentlig full kontroll på alle, så jeg kan bare dilte etter å gjøre det hun gjør.
Jeg tror faktisk at jeg har klart å lære meg alle navene allerede. Der er to gutter og åtte jenter. Guttene klarte jeg lære meg veldi for, de er veldi forskjellige og han ene synes jeg ligner på en mini Jared Padalecki, kjempe herlig, og han andre minner litt om Bert i Bert&Earnie fra sesam stasjon. Derimot sliter jeg litt mer med jentene, spesielt to som er nesten prikk like, men jeg tror etter en uke skal det gå bra.
Denne jobben tror jeg jeg kan like. Ufattleig herlige unger og så er de så greie også, så det er bare å glede seg til jobb imorgen.

Den store ønskedagen!

I dag var det en rar festival eller noe som startet. Det gikk ut på at en skulle kjøpe miniatyrer av hva en ønsket seg, så ville det gå i oppfyllelse iløpe av det neste året.
Der var ufattelig mye fint. Mye fint hånlaget i mange former, og mange lekebiler. Det svømmet over av mini penger, både bolivianos, dollar og euro. Hadde litt lyst å kjøpe noen penger til å bruke som monopolpenger eller lekepenger til de små hjemme.
Men jeg kjøpte noe helt annet. En papirlapp, noe nestenfirkantet rødt og svart, noe lilla og grønt og en ting som faktisk var litt rosa, men som jeg tror ikke er rosa i virkeligheten, men men. Desuten varer denne greia i to uker, så jeg har god tid til å kjøpe mer om jeg vil det.
Så gjenstår det bare å se iløpe av året hva det blir til.

Åh, må bare få vise denne fantastiske frukostblandingen jeg fant. Antar der er litt e-stoffer, men hva er livet ute E'er? Toppet det hele med jordbærmelk, siden melken her ikke akkurat er noe å skryte av, og den kommer i poser, som mye annet; Youghurt, juice, vann, nugatti og sikker mye annet.
Dette landet er ganske rart.

Endelig Bildetid!

Her kommer etter litt tid noen bilder fra første dagen min til Max Peredes, det var vel på fredag tror jeg.
Det som er er at nettet er såpass tregt her at jeg får kanskje opplastet et bilde i halvtimen, noe som er ufattelig irriterende, derfor blir desverre pc'n brukt så lite som mulig for ikke å rive ut hele håret i forergelse.

Her er vi endelig ferdi med å gjøre oss klar og har komt oss ut i gata. En kan ikke se Casa Allianza herfar, men det er i like oppi gata. Vi er på vei ned en relativt lang bakke, som jeg kun har tatt taxi opp, ned til hovedveien i Obrajes, vårt nabolag.


Er en heldig i La Paz, finnes det slike overganger. Som fotgjenger har en nemlig ingen rettigheter og er en i veien når en ikke skal blir en tutet på. Tuting blir også brukt for å signalisere: "du kjører som et svin", "du kjører for seint, flytt deg" eller "Ledig plass i taxi/trufi/minibuss" derfor vet en ikke helt hva en skal gjøre om noen tuter rundt en, er en i veien flytter en seg vertfall raskt.
Ellers på dette bilde kan en kanskje se litt hvordan det ser ut her, med fjell på alle kanter, litt innestengt kanskje, men det går bra.


Her har vi endeli funnet en minibuss som hadde plass til oss alle. Ikke at det er lite plass i en, for der kan fort være opp til 15 personer i en Toyota Hiace, men det er mange som skal komme seg rundt i byen og der vi skulle var det veldig mange andre som også ville dra.
På bildet er Silje til venstre og Camilla til høyre, bare noen av de kjekke folkene på Casa'en som var villige til å posere i en serdels slitt bil.

Vet ikke om jeg har nevnt det før men, trafikken i Bolivia er ikke som i andre land, kanskje litt mot Italia, men dette er hundre ganger verre. Vikeplikt hva er det? Første mann, å om det er rødt lys gjør det ikke noe om det ikke kommer noen. Om en kjører under 50 i 50-sonen kan en risikere å bli bøtlagt for en kjører for sent. Trafikken skal til en hver tid flyte, om den ikke gjør det bør en ha noen kraftige øyrepropper, folk tuter da noe fælt.
Et annet trafikkfenomen er denne veien. Uheldigvis kan en ikke se det på dette bilde, men denne veien er treveiskjørt, på en måte vertfall. Det fungerer slik at mellom to tidsrom på dagen er det to felt den ene retningen og ett den andre, og omvendt på ettermiddagen. Det er da en må være klar over hva klokka er, ellers kan det få fatale konsekvenser.

Bolivia har kanksje ikke så mye penger å sånn, men en ting jeg har lært, er at farger det er de glad i. Huset her representere dette godt. Der finnes også helt rosa, lyse grønne, lilla, røde, gule, oransje, ja alt en kan tenke seg til av farger og kombinasjoner.
Dette huset kjører vi forbi hver gang vi skal opp til snetrum. Jeg har døpt det mummihuset. Det ligner litt, men det er jo ikke rundt da.
Ganske greit egentlig, for når jeg ser det vet jeg at jeg ikke trenger holde ut så mye lenger i minibussen, som ikke altid lukter av de parfymene som er så gode. Og på heimturen, der me te nå he tatt taxi, vett en ikke alltid hvor en er, men når en ser dette huset, vet man at en er på rett kurs.


Her begynner vi og nerme oss Max Peredes. Hele området rundt hovedgata er et stort kjempe marked. Her kan du finne alt du trenger, og alt du ikke finner er ikke verdt å finne, sies det.
Dette bildet er tatt gjennom ruta i bilen i en bakke vi var litt usikre på om en tungt lastet kasse-bil kunne klare. Det var virkelig bratt, kanskje det vises litt på hvordan husene er trappe-formet. Føltes vertfall som om det var nermere 90 grader og at dette absolutt kom til å ende lite bra. Men det var vel kanskje noen hester i bilen som ikke var helt utslitt, og vi kom oss opp tilslutt. Så fikk vi begynne vår vandring gjennom en labyrint av små telt med parasoller og presenninger. Trikset er egentlig og gå nedover om en ikke er sikker på hvor en er, for da vil en alltid ende opp i Prado, eller Prado'en som vi kaller det, som er hovedgata i sentrum.

Her har vi komt oss ut av bussen og begynnt å tusle litt rundtforbi. Dette er hvordan gatene ser ut på en helligdag, så en kan jo tenke seg hvordan det ser ut en vanlig dag. Og igjen her er trafikken "ut av kontroll oplevelse" Det er fritt fram for å kjøre, og er det noen i veien er det bare å tute på dem til de flytter seg.
Kanskje noen legger merke til alle trådene over gata. Dette er tydeligvis veldig vanlig, og det er vanligvis enda mer enn dette. Personlig synes jeg dette er en smule skummelt, for til tider føles det nemlig som om en må bøye seg for ikke å ta i dem, så lavt henger noen ja. Men jeg har ikke hørt om eller sett noen ulykker til nå, så får håpe det går bra.


Etter noen timer rundt på marked begynte våre mager å rumle, og vi måtte finne oss en plass å spise. Dette var ikke lett med våres europeiske kresenhet, men da noen var på tampen til å synes vi hadde gått lenge nok, fant vi en pizzarestaurant, Eli's. God mat må en si, og siden vi betalte ca 18 kroner for pizza og brus, så var det ikke så aller verst. Legg merke til at vi fikk fargede sugerør, det ser ut som et barneselskap. På bilde fra høyre: Svein Tore, Camilla og min og Solveigs romkammerat Sofie.

Etter middag måtte vi jo selvfølgelig få oss noe søtt i systemet. Vi gikk litt lenger opp i gata og fant denne fantastiske plassen med gule-, røde- oransje- og lilla runde snurrestoler. Det så ikke ut som Boliviastandar i det hele tatt. Det minner mer om noe en kunne ha funnet i USA. Der var til og med et basseng med fossefall og fisker. Rundt stod det palmer med julelys og blinket. Ikke som noe annet vi har funnet i La Paz.
Kan si så mye at isen var himmelsk. Det pleier ofte være slik at er det flotte fine bilder av en is i menyen så ser det absolutt ikke slik ut i virkeligheten, men her var det slik at det nesten så finere ut enn på bildet, og alle fikk coctailbær på toppen. Det var faktisk så bra at vi gikk der i dag også. Riktignok ble det mer en lunsj enn is, men det kan fort være vi stikker innom for mer is. For å si litt mer om priser, det var ikke dyrt, men det kostet mer enn hele middagen på Eli's.

Her er et flott bilde av noen av volontørene. En kan se at Camilla kanskje er mer enn fornøyd med at hun fant Is tid monopol til ca 35 kroner. Det var faktisk helt mulig og spille det, for vi var litt redde for at det skulle være tomt oppi. Vi har enda ikke spilt, men jeg vet vertfall at jeg er veldi kla for å spille, håper bare der er en utslitt sko jeg kan være, siden det er den jeg pleier å være på vanlig monopol.
I bakrunnen er en bjørn, kanskje det er mulig å se at det er bjørnen i det blå huset fra barne-tv, det fant ikke jeg ut at det va før i dag. Det var også en egen bjørnemaskot utfor idag, kjempetøfft.

Her er de siste bildene jeg gidder laste opp. Føler jeg har brukt lang nok tid. Litt bilder for å vise hvor eksotisk ting er her. Eller hvor eksotisk det ser ut. Det er jo ikke alltid like varmt, men når solen er fremme har en det fint.
Så her er først Camilla og litt trafikk-kork, flott gate, prado'en, et juletre og Silje, Sofie, Solveig og Svein Tore.
Noen som synes det er litt mange personer som begynner på S' så er det enda flere. Litt rart men helt tilfeldig.
Og ja Juletreet, litt usikker på det. Det har lys, kuler og stjerner. Noen sa til og med at de hadde sett det blinke, men det har ikke jeg.

Ellers, kos og klem og snakkes!

Presidentens fridag!

I dag skulle egentlig være min første jobbedag på barnehjemmet, men siden presidenten ble gjenvalgt så ble det erklært nasjonal fridag. Så vi bestemte oss for å ta oss en tur opp til sentrum og sjekke ut Max Paredes, markedet.
Vi tok minibuss, eller det som på godt norsk kalles "kassebil". Dette kostet oss ca 2 kroner for en tur på ca et kvarter. Dette føltes ikke som en formue, så det gikk greit. Det som derimot var en utfordring var at etterhvert som vi kjørte ble bussen bare fullere å fullere, og det ble ikke fult før noen hang ut vinduet. Vi kom oss til slutt frem i god behold.
Det var utrolig mye kjekt å se. Mange ting og kjøpe og mange ting å gå rett forbi. En kan trygt si at lommebøkene ble litt lettere, eller BH'ene, siden den fungerer som den sikreste pengetaska for oss jenter.
Jeg er litt trøtt i dag, og vi skal tilig opp imorgen, for vi skal på utflykt til Tiahuanaco, noen inka ruiner lenger oppe i Andesfjellene. Hadde egentlig tenkt å legge opp noen bilder fra dagenb, siden innlegge ble så lite, men nette her er jo ikke akkurat high-speed. Så får se imorgen om jeg kan ha tolmodighet til å legge opp noen.